Foto: Tor Ulstein / KUNSTDOK
Når noe fotograferes går det fra å være et objekt, et sted, en person, til å bli en utvidet versjon av seg selv - et motiv.
Når Andreas Meinischs fotografier deretter veves på en digital jacquard-vev, fjerner motivene seg ytterligere fra sitt opphav og denne oversettelsen fra fotografi til vevnad reverseres på sett og vis dokumentasjonen som fant sted i kameraklikket og gjør bildene mindre pålitelige, mer eventyrlige og noe som krever en viss tro.
Når man går inn i et rom fylt med Meinichs vevnader, som tilsynelatende svever i luften, får man en følelse av å tre inn i en drømmeverden, hvor rommet i seg selv er sengen, og vevnadene er dyner man kryper under eller mellom, for å kunne oppleve andre dimensjoner eller mulighetsrom - et sted preget av barnslig uskyldighet og undring. Denne følelsen forsterkes av at objektene og formasjonene vi introduseres for i Meinichs fotografier har, nesten uten unntak, elementer av folklore i seg.
I denne konsellasjonen av vevnader kan vi nærmest føle at en historie lydløst blir fortalt til oss, når vi møter små miniatyrbyer, hemmelige steder som bare kan nås via et magisk teppe, en portal i et skap eller i Meinichs tilfelle - en sykkel.
Andreas Meinich (f. 1985, Stavanger) bor og arbeider i Oslo og har en bachelorgrad i visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hans arbeider har vært stilt ut på blant annet Standard, MELK galleri, Henie Onstad kunstsenter og Kunstnernes Hus.
When something is photographed, it goes from being an object, a place, a person, to becoming an expanded version of itself – a motif.
As the photographs of Andreas Meinich are woven on a jacquard loom, the motifs move further away from their origin. This translation from photography to weaving, in a way, reverses the documentation that took place at the moment the camera took the photo and makes the images less reliable, more adventurous and something that requires a certain faith.
When you walk into a room filled with Meinich’s tapestries, which seemingly floats in the air, it is like stepping into a dream world where the room itself is the bed and the tapestries are the duvets under which you crawl underneath in order to experience other dimensions or spaces of possibility – a place filled with childish innocence and wonder. This feeling is further enhanced by how the objects and formations we are introduced to in Meinich’s photographs have, without exception, elements of folklore in them.
In this constellation of tapestries, one can almost feel as if a story is silently told to us, when we meet small miniature towns, secret places which one only can be brought by a magic carpet, a portal or in Meinich’s case – a bicycle.
Andreas Meinich (b. 1985, Stavanger) has a bachelor's degree in visual communications from the Oslo National Academy of Fine Arts. His works have been shown at, among others, STANDARD (OSLO), MELK Gallery, Henie Onstad Art Centre, and Kunstnernes Hus.
Foto: Tor Ulstein / KUNSTDOK
Når noe fotograferes går det fra å være et objekt, et sted, en person, til å bli en utvidet versjon av seg selv - et motiv.
Når Andreas Meinischs fotografier deretter veves på en digital jacquard-vev, fjerner motivene seg ytterligere fra sitt opphav og denne oversettelsen fra fotografi til vevnad reverseres på sett og vis dokumentasjonen som fant sted i kameraklikket og gjør bildene mindre pålitelige, mer eventyrlige og noe som krever en viss tro.
Når man går inn i et rom fylt med Meinichs vevnader, som tilsynelatende svever i luften, får man en følelse av å tre inn i en drømmeverden, hvor rommet i seg selv er sengen, og vevnadene er dyner man kryper under eller mellom, for å kunne oppleve andre dimensjoner eller mulighetsrom - et sted preget av barnslig uskyldighet og undring. Denne følelsen forsterkes av at objektene og formasjonene vi introduseres for i Meinichs fotografier har, nesten uten unntak, elementer av folklore i seg.
I denne konsellasjonen av vevnader kan vi nærmest føle at en historie lydløst blir fortalt til oss, når vi møter små miniatyrbyer, hemmelige steder som bare kan nås via et magisk teppe, en portal i et skap eller i Meinichs tilfelle - en sykkel.
Andreas Meinich (f. 1985, Stavanger) bor og arbeider i Oslo og har en bachelorgrad i visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hans arbeider har vært stilt ut på blant annet Standard, MELK galleri, Henie Onstad kunstsenter og Kunstnernes Hus.
When something is photographed, it goes from being an object, a place, a person, to becoming an expanded version of itself – a motif.
As the photographs of Andreas Meinich are woven on a jacquard loom, the motifs move further away from their origin. This translation from photography to weaving, in a way, reverses the documentation that took place at the moment the camera took the photo and makes the images less reliable, more adventurous and something that requires a certain faith.
When you walk into a room filled with Meinich’s tapestries, which seemingly floats in the air, it is like stepping into a dream world where the room itself is the bed and the tapestries are the duvets under which you crawl underneath in order to experience other dimensions or spaces of possibility – a place filled with childish innocence and wonder. This feeling is further enhanced by how the objects and formations we are introduced to in Meinich’s photographs have, without exception, elements of folklore in them.
In this constellation of tapestries, one can almost feel as if a story is silently told to us, when we meet small miniature towns, secret places which one only can be brought by a magic carpet, a portal or in Meinich’s case – a bicycle.
Andreas Meinich (b. 1985, Stavanger) has a bachelor's degree in visual communications from the Oslo National Academy of Fine Arts. His works have been shown at, among others, STANDARD (OSLO), MELK Gallery, Henie Onstad Art Centre, and Kunstnernes Hus.