Antonio Cataldo - Kan vi unnslippe tiden? Noen refleksjoner rundt maktens teknologier

Teknologiske framskritt har gjort det mulig for oss å forestille oss at vi kan unnslippe; ikke bare fra jorden, men tiden helt og holdent. Kanskje er det nettopp fordi mennesker er det eneste dyret som opplever tiden som noe kronologisk og konseptuelt at vi kan være løsrevet, utenfor våre forgjengelige kropper. Å unnslippe all tid åpner for at vi kan finne andre former for å leve med den ellers uforklarlige bevisstheten om vår egen endelighet. Som å ta dop, et stoff som kommer inn i kroppen, forsterker tiden og endrer forholdene rundt oss. Utplasseringen av moderne teknologi, som startet som en ytre, repetitiv og uhyggelig erstatning av produktive menneskelige initiativ, har sakte, men sikkert nådd innsiden av kroppen for å funksjonalisere dens indre, og behandle våre organer som deler av en maskin. Det har formalisert andre måter for væren til en pragmatisk levemåte. 

Det ustanselige spenningsforholdet mellom tid og rom, igangsatt av moderniteteten og dens teknologiske erobring, med sitt industrielle preg og utnyttelsen av materien, inklusive land, vann og kropper, avslører bristen i virkelighetens slaviske følge av relativitets teoriens rigide regler. Heldigvis er det alltid hull eller feil i slike system. Med hallusinatorisk tilnærming, unnslipper tiden, den renner ut som drivstoffet fra en åpent undertrykkende og deprimerende tidslinje slik at vi kan tenke nytt om verdensrommet, vårt habitat. For å finne tidsreserver, finne vår tid, må vi enten la oss oppsluke av rus eller i de uendelige mulighetene i verdensrommet. Sci-fi har utforsket det uutforskete og den uutforskelige, menneskelige søknen etter førstnevnte. Det har snudd opp-ned på den monotone hverdagen skapt av maskinene: en ikke-lineær bruk og misbruk av ikke-næringsfulle og ikke-funksjonelle materier, som unngår det reproduserende, produktive, patriarkalske livsløpet.

 Som mennesker er vi ikke mer enn en spesifikk form for organisk liv, og vårt habitat, jorden, er ikke mer enn en spesifikk avgrensning, utviklingen av vitenskap har ledet til erobringen av territorier og invasjoner i universet som har endret disse forutsetningene til en slik grad at de ikke lenger gir mening som rom, men som tidskapsler. Sci-fi åpner for utforskning av det som ikke gir mening, det som ikke er umiddelbart forståelig og er gitt gjennom kroppens maskin, en udefinert kropp, som truer med menneskelig irrelevans og angst. En ny ikke-antroposentrisk og ikke-geosentrisk vitenskapelig fiksjon (underforstått at alle vitenskaper er fiksjonelle fordi de skaper datagrunnlaget de selv analyserer) erstatter en tilsynelatende, naturlig orden med mer uavhengige vesen, som ikke er offer for tiden. Mennesket mister makt og dominans. De er ikke lenger senteret, men en ettertanke i universets mangefasetterte logikk.

Når vi betrakter Ethan Rafals bilder, blir vi vitne til landskap sterkt påvirket av brann og forstyrringen årstidenes løp og ustabile økosystem som er kommet på villspor, ut av deres sirkulære bane, noe som gjør dem både uforutsigbare og unyttige. Det er et rebelsk bilde på naturen med et annet begrep om tid. Ilden blir symbol for mulig forandring. Den peker utmattelsen hos den funksjonelle overflaten og undergrunnens ressurser; fotografi blir avgjørende under slike forhold. Fotografi er ikke et vitne, for det vil selv brenne og opphøre som sine skapere.

I en forestilling av ikke-fysiske dimensjoner, leker Jessica Williams-Holberg med datas doble usynlighet, gjennom å reise til datasenter hvor deres arkitekturer prøver å forsvinne i sitt eget landskap. Her får konseptet om å være «fjern» en dobbeltbetydning grunnet stedene disse bildereservoarene trenger for å forlenge bildenes liv og fordi mange av disse senterne faktisk er lokalisert langt fra tettbebygde strøk, samtidig som de også forstyrrer og profiterer på land som eller er eid av befolkninger som har levd mer symbiotisk i sine omgivelser. Et avbrekk fra tiden er nødvendig for å gi disse miljøene mening og for å forstå de nye geografiene generert av kapital for kapitalens skyld. En natur avkledd av naturen.  

For Daniel Hansen startet Vestens kolonialisering av verden med å skrive historie som noe diskret foreviggjort gjennom opprettelsen av disipliner og binære skiller som et angrep på organisk materie. Når vi lærer om «en perfekt blomst», blir vi lært om den forutinntatte kjønnsperfeksjonen som er til stede i platenes binære, reproduktive system, som har blitt en del av en akseptert retorikk i vitenskapen, popularisert gjennom akademiske ritualer. Gjennom fotografiet kan vi se det så kalt usynlige, den antatte funksjonen, som beveger seg og avslører forbi det våre øyne kan se, det mennesker umiddelbart kan se, i det vitenskapens teknologi erstattet Gud for å oppnå en tilsvarende høyrere funksjon. Fotografi, teknologien for å avduke det usyngelige, og det som fryser øyeblikket avslører slike mekanismer, en «naturlig» prosess, for hvilket moderniteten har tildelt til seg selv å være progressiv, som dens teknologis skjebne.

Ifølge Mario de la Ossa, utnytter teknologi våre indre lyster og bekrefter sosiale normer. Bildene er hentet fra protokoller for kunstig intelligens, skaper kollektiv bevissthet og trener vår oppførsel. Maskinene deltar med deres subjektivitet i å forme virkeligheten, til å følge bilder. Det er en kamp om det ultimate lederskap, en konkurranse og en bildekrig. Kunstig intelligens og algoritmer skaper nye ritual og trosretninger som ser forbi kamerateri, som midlertidige ledere, skulking av hardt arbeid, risiko og privatisering. Så vi kan ikke sitte på gjerde og forsinke disse uheldige forutsetningene, snarere skal vi applaudere innsatser for å forlate jorden for å leve fritt uten frykt, tvil og forventninger.