English below
Bernhard Ellefsen - Det villes teater. Tanker om en utstilt natur
Jeg tror ikke jeg egentlig har sett noe ekte diorama noen gang. Jeg går ikke på naturhistoriske museer så ofte som jeg kanskje burde, interessene mine tatt i betraktning. Måten naturen fremtrer på når vi setter den på utstilling foresvever meg å fortelle oss noe sentralt om vårt forhold til naturen, på et tidspunkt da nettopp slike fortellinger er av avgjørende betydning, men likevel frister det liksom ikke: Naturen, på museum. Av alle de formatene, eller hva man nå skal kalle det, som jeg dermed går glipp av, er det dioramaet som fascinerer meg mest. Altså den tredimensjonale rekonstruksjonen av et gitt landskap, eller en gitt biotop, som på en og samme tid skal fremstå realistisk og som en slags åpenbart kunstig representasjon av essensen av det som vises frem. Vi får naturen, kokt ned til en buljongterning. I dioramaet er mange ulike dyr, vekster og landskapselementer presset sammen i et lite tablå.
Jeg har støtt på dioramaet i to ulike sammenhenger som begge har forbløffet meg. Det ene tilfellet var en angloamerikansk dokumentarfilm. Jeg husker ikke tittelen. Den var litt poetisk, men ikke overdrevet, og den handlet om nettopp et naturhistorisk museum, sannsynligvis i USA. Museet inneholdt vidunderlig vakre dioramaer. Fra mørke rom kunne publikum se inn i storslåtte, fabelaktig opplyste, sirlig utarbeidede scener fra naturens verden – her og der, før og nå. Det var et par ting som festet seg hos meg etter denne dokumentaren. For det første er det besnærende hvor naivt det er å skape slike rom. Jeg mener å huske at en av aktørene i filmen beskrev det som «det villes teater». Hva er det kuratoren av noe slikt forventer at skal skje i betrakteren? At vi skal tro på det vi ser? At vi skal leve oss inn i det? Eller at vi tar det inn som et slags kunstverk, frikoblet fra den virkeligheten det foregir å henvise til?
Det andre jeg bet meg merke i pekte i motsatt retning, og det var kanskje dette som gjorde filmen god. Innimellom scenene fra museet, og de mer konvensjonelle glimtene inn i arbeidet som foregår der, dukket det opp noen nesten Roy Andersson-aktige opptrinn der museumsansatte i hvite frakker skjøv store traller med utstoppede dyr og andre naturgreier over en parkeringsplass. Det var her jeg ble i tvil angående naiviteten. Dioramaet må jo ha sin opprinnelse i den forunderlige delen av opplysningsarven som ble til utstillingskulturen på 1800-tallet. All verdens rariteter skulle stilles ut, naturen inkludert. Når vi ser noe slikt som et diorama i dag, er det ikke bare naturen vi ser, men også den lange og underlige historien om hvordan vi har stilt den ut. Er dette en del av budskapet på det amerikanske, naturhistoriske museet, eller er det en intellektualisering som noen av oss tar med oss inn i vår egen skulderveske, så å si? Jeg vet ikke. Dioramaet er for meg, som egentlig aldri har sett et, utstillingen av naturen på utstilling. Altså noe som viser oss hva det er vi stiller ut når vi stiller ut natur. Et glimt av museums- og kunnskapshistorie, og av menneskelig mentalitetshistorie, men ikke egentlig av naturhistorie.
Den andre formen for diorama som har festet seg hos meg, er å finne i noen av akvarellene til den svenske kunstneren Lars Lerin. De henger på kunsthallen hans i Karlstad – Sandgrund – og er gjengitt i hans beste bok, Naturlära. Bildene viser fugler. Noen av dem ser levende ut, og befinner seg i «naturen» eller i bur, andre igjen er tydelig utstoppede og plassert i naturhistoriske samlinger. Men selv der bildene viser fugler i tilsynelatende naturlige omgivelser, minner Lerin oss på det utstilte ved dem: Disse bildene har han, som ellers ikke er særlig opptatt av titler, kalt for nettopp «Diorama». Det doble laget som oppstår, når vi møter malerier av fugler som ved første øyekast ser levende og «naturlige» ut, men som raskt viser seg å være utstoppede og utstilte, stiller oss overfor spørsmål jeg er temmelig sikker på at vi må stille oss når vi står midt i en naturtapskatastrofe som i så stor grad skyldes en katastrofal brist i vårt syn på naturen.
Jeg tenker på dioramaet, og dets forunderlighet, fordi jeg har to fotografier av Ulla Schildt foran meg. Sammen med gjenstander man godt kan finne i et visningsrom for kunst – gjerne utenfor åpningstid – eller på en opplæringsinstitusjon (eller et annet upersonlig og delvis offentlig sted), ser vi utstoppede fugler. Kombinasjonene av gjenstander og elementer er åpenbart komponert, og nettopp det tydelig komponerte ved dem minner meg på scenene fra den nevnte dokumentaren hvor traller med «natur» trilles over en parkeringsplass. Allerede de utstoppede fuglene er jo et eksempel på noe paradoksalt ved vår naturrelasjon: På den ene siden vil vi gjerne beherske den, slik vi gjør når vi dreper et dyr, stopper det ut og plasserer det inn i et av våre ordnende og siviliserende systemer (for eksempel museet). På den andre er vi genuint storøyde og nysgjerrige overfor den, noe vi pussig nok velger å la komme til uttrykk ved å stoppe ut døde dyr og studere dem nøye og med entusiasme. Den store naturalisten John James Audubon drepte fuglene han skapte så livaktige tegninger av i den kanoniske boken The Birds of America. Svanen, papegøyen og hakkespetten på Ulla Schildts bilder forteller betrakteren om det utstilte ved naturen.
I et bilde som fotografen Marie Sjøvold har laget sammen med kunstneren Charlotte Thiis-Evensen, ser vi også en død fugl. Det er en due, som ligger merkverdig fredelig på «ryggen», med beina samlet, slik man ofte samler hendene til døde mennesker. Den ligger nok på asfalt, men de hvite spraglene i det svarte kan gi oss følelsen av at duen svever og at det er en stjernehimmel som utgjør bakgrunnen. Er denne fuglen utstilt? Jeg får nesten fornemmelsen av det, selv om det er en helt alminnelig fugl som man ofte kan se død ute i den virkelige verden. Det er som om fotografiets høystemthet, stiller fuglen ut for oss. Og det er i et visningsrom vi møter den.
I Klara Sofie Ludvigsens fotografier kommer ideen om natur på utstilling og naturens lærdomshistorie i spill fordi de nesten-abstrakte motivene gir oss følelsen av å kikke ned i et mikroskop, eller kanskje snarere et slags monokromt kaleidoskop. Jeg sitter med disse bildene foran meg på en skjerm, og jeg skriver disse linjene om dem, på den lille øya Fårö i Østersjøen. Når jeg ikke skriver, går jeg turer i et landskap jeg ikke har sett maken til tidligere. Øya er berømt for to ting: Ingmar Bergman (hvis hjem jeg sitter og arbeider i) og en merkelig type steinformasjoner langs kysten som kalles rauker. Kombinasjonen av bergarter, ikke minst kalk, har gjort at store deler av øyas kystlinje ligner månelandskaper. Raukene er høye, skulpturelle steinformasjoner som havet har gravd ut, og på bakken rundt dem ligger det enormt med stein, mye av det hvitt av kalk. Det er uvanlig mange fossiler å finne her. Dyptiden er intenst til stede i dette landskapet, mennesket forskrekkelig fjernt. Livet er svimlende kort, sammenlignet med hvor lang denne geologien er. Og det jeg ser når jeg kikker ned på bakken kan ligne de vakre, men også kalde motivene som oppstår i Ludvigsens kombinatoriske fotokunst. Motivene fremstår geologiske, men også så avgrenset og skapt at vi ikke glemmer hvordan uttrykket er utarbeidet av et menneskesinn med en helt annen temporalitet enn det nesten fossile som møter oss i bildene.
Helt motsatt forholder det seg i Einar Mølmann Fuglems selvportretter som viser oss en ung og ganske vakker, men samtidig helt generisk mannsskikkelse som ser ut til å konsentrere seg om noe. Her er det ingen dyptid, bare nåtid. Tittelen avslører at vi ser mannen midt i en pusteøvelse. Bare ideen om at pusten vår skal være gjenstand for «øvelse» viser hvordan det naturlige ikke bare gjøres til en arena for prestasjoner og forbedring, men også hvordan vi stiller det frem. Denne mannen bedriver jo ikke bare pusteøvelser, han gjør det foran et kamera, han gjør det for våre blikk. Han skal øve seg på å puste, lykkes med å puste.
Å skyte fuglene man ømt og vakkert fester til papiret som tegning. Man kan lese om det og raskt surre videre, til noe annet, videre inn i naturens lærdomshistorie. Men man kan også bli sittende fast i det. Audubon jobbet intenst for å få fuglene han hadde drept til å se levende ut på papiret. Å riste på hodet av det, eller kalle det absurd, har ingen hensikt. Vår egen naturrelasjon er fylt av tilsvarende paradokser. Mer interessant er det å forsøke å oppholde seg i det. Tenk å kunne være til stede i det rommet, og se verdens mest berømte ornitolog stå over den døde fuglen. Betrakte ham mens han arbeider, forsøke å avlese ansiktet hans.
Hva driver han med? Hva driver ham? Og hva driver oss – når vi setter naturen på utstilling, som kunst eller som vitenskapshistorie? Hva er det egentlig vi stiller ut? Svaret på dette siste spørsmålet er i hvert fall åpenbart for enhver som vil se det: Vi stiller ut oss selv, vi stiller ut menneskenaturen.
The Theatre of the Wild. Reflections on exhibited nature
I do not think I have ever seen a real diorama. Considering my interests, I do not visit natural history museums as often as I should. The appearance of nature when put on display, more than anything reveals something fundamental about our relationship with nature, at a time in which such stories are of crucial importance, but it still does not appeal to me: Nature, in a museum. Of all the formats, or whatever one should name them, that I thus forfeit, the diorama is the one that fascinates me the most: the three-dimensional reconstruction of a given landscape or biotope, that tries to appear as realistic, whilst simultaneously is an obviously artificial reconstruction of the essence of what it aims to display. We get nature, boiled down to a bouillon cube. In the diorama various animals, plants and landscape features are squeezed together within a small tableau.
I have come across the diorama twice, in different contexts, both of which astonished me. One of them was when watching an Anglo-American documentary. I do not remember its title. It was poetic, but not overwhelmingly so, and was (not surprisingly) centered around a Natural History Museum, probably in the US. The museum was home to truly wonderful dioramas. From dark rooms the audience could look at magnificent, exceptionally lit, thoroughly staged scenes from nature – here and there, then, and now. There were a few things that stuck with me after watching this documentary. Firstly, it is alluring how naïve it is to create such rooms. As I recall one of the interviewed in the film describes it as «the theatre of the wild». What is it the curator expects to happen for the viewer? That we should believe in what we see? That we should get immersed with it? Or, that we should see it as work of art, disconnected from the reality that it claims to perceive?
The second thing that struck me pointed in the opposite direction and was maybe what made this film exceptional. Between the scenes from the museum, and the more conventional glimpses of the work that goes at the museum, there was a scene in which museum staff in white coats, almost in a Roy Andersson-esque manner, were pushing big trollies with mounted animals and other nature stuff across a parking lot. Here, I started to question the naivety. The diorama must originate from the marvelous part of the Enlightenment that developed into exhibitions in the 19th century. All the curiosities of the world were to be exhibited; nature included. When we are faced with something such as a diorama today, it is not only nature we are met with, but just as much the long and strange history of how we have exhibited it. Is this part of the message at the American natural history museum of the documentary, or is it an intellectualization that some of us carry with us in our own luggage, so to speak? I do not know. The diorama is to me, that in reality has never seen one, the display of nature on display. Hence something that shows us what we exhibit when we exhibit nature. A glimpse of the history of museums and knowledge production, and of the history of human mentality, but in truth, not natural history.
Another form of diorama, that has stuck with me, is to be found in the watercolor paintings of the Swedish artist Lars Lerin. They are exhibited in his art center in Karlstad – Sandgrund – and are reproduced in his best book, Naturlära (Nature Study). The paintings show birds. Some of them appear vivant and are placed in «nature» or in cages, others are clearly mounted and set in natural historical collections. But even in the images with birds that appear to be in their natural surroundings, Lerin reminds us of the exhibited: He, who otherwise is not too occupied with titles, has precisely named these images «Diorama». The double layer that appears, when we are met by paintings of birds that at first the glimpse seems alive and «natural», but are quickly revealed as mounted and exhibited, faces us with a question that I feel convinced we must ask ourselves when we are amid a natural disaster that in a tremendous extent is due to a catastrophic deficiency in our regard of nature.
I am thinking of the diorama, and its marvels, because I have two photographs by Ulla Schildt in front of me. Together with artifacts that one could find in an exhibition space for art – especially outside of its opening hours – or in an educational institution (or any other unpersonal, and party public place), we are looking at mounted birds. The compositions of artifacts and elements are obviously thought through, and this obviously composed part of them remind me of the scenes in the above-mentioned documentary where trollies with «nature» are moved across a parking lot. The already mounted birds are an example of something paradoxical in our relationship with nature: On the one hand, we want to control it, in such a manner as when we kill an animal, mount it, and place it in one our organized and civilized systems (such as the museum). On the other hand, we are genuinely big eyed and curious when facing it, something we strangely enough chose to express through mounting dead animals and study them closely with enthusiasm. The great naturalist John James Audubuon killed the birds that were the motives of his lifelike drawings in the canonical work The Birds of America. The swan, the parrot, and the woodpecker in Ulla Schildts images tells its audience the stories of the exhibited with nature.
In an image, created by the photographer Marie Sjøvold in collaboration with the artist Charlotte Thiis-Evensen, we are faced with a dead bird. It is a dove, that extraordinarily peacefully is laying on its «back», with its feet together, echoing how one gathers the hands of the dead across their chest. It is probably laying on asphalt, but the white sparkles in the black background can create the impression that the dove is floating in an empty space, with a starry sky as its backdrop. Is this bird on display? I almost get the feeling it is, even though it is a completely ordinary bird that one can often observe dead out in the real world. It is the pathos of the photography, that puts the bird on display for us. And it is in an exhibition space we are met with it.
In Klara Sofie Ludvigsen’s photographs, the idea of nature on display and the study of nature are put into play as the almost abstract motives grant us the sentiment of looking down into a microscope, or maybe rather a kind of monochrome kaleidoscope. I am sitting with these images on a screen in front of me, and I am writing these phrases on them, on the small island Farö in the Baltic Sea. The island is known for two things: Ingmar Bergman (in whose house I am sitting and working at the moment) and its strange rock formations called rauk. The combination of stones, especially lime, has given parts of the island’s coastal line an appearance that looks like the surface of the moon. The rauks are tall, sculptural rock formations dug out by the sea, and on the ground that surrounds them, there are enormous amounts of stones, much of which are white due to the lime. It is an irregular number of fossils here. The deep time has an intense presence in this landscape, humanity is terribly distant. Human life becomes so short when compared to the life of this geology. And what I see when I look down to the ground reminds me of the beautiful, but also cold motives that appear in Ludvigsen’s combinatory photographic art. The motives appear geological, but are also so limited and created that we cannot escape how what we see is the result of a human mind with a different temporality than the almost fossil expression that we are met within these images.
An absolute contrast to this can be found in the self-portraits of Einar Mølmann Fuglem, that show us a young and rather beautiful, but at the same time completely generic male figure that appear to be concentrating. Here there is no deep time, just present. The title reveals that we are looking at the man amidst of a breathing exercise. Just the very idea of our breath being the object of an «exercise» shows how the natural is not only made a subject of accomplishment and improvement, but also how we put it on display. This man is not solely doing breathing exercises, he is doing them in front of a camera, for our eyes to see. He is exercising how to breathe; he is succeeding to breathe.
To shoot the birds one tenderly and astonishingly connects to paper through drawing. One can read of it and quickly move on, to something else, further into the history of the study of nature. But one can also get stuck. Audubon worked intensely to make the birds he had killed appear vivant on paper. To shake one’s head at it, or call it absurd, has no meaning. Our own relationship with nature is filled with equivalent paradoxes. It is more interesting to try to immerse oneself in it. Imagine oneself in the room, to see the world’s most famous ornithologist stand over the dead bird. Observe him as he works, try to read his face.
What is he doing? What drives him? And what drives us – when we are putting nature on display, as art or natural history? What are we really exhibiting? At least the answer to this final question is obvious for anyone who want to see it: We are exhibiting ourselves, we are putting human nature on display.