Foto: Tor Ulstein
Io Sivertsen (f. 1994 i Oslo) er en fotograf og filmskaper som bor og jobber i Oslo. Hun har bakgrunn i stillfoto ved KABK i Den Haag og film gjennom masterprogrammet ved Den Norske Filmskolen. I 2020 deltok hun på Canon Student Development Program ved Visa Pour l’Image, og i 2022 ble hun en del av Futures, en Europa-basert fotoplattform. Arbeidene hennes har blant annet blitt vist på̊ Eye filmmuseum og Stedelijk Museum i Amsterdam, Kortfilmfestivalen i Grimstad, galleri CK13 i Serbia. I 2022 vant hun og hennes medskapere Høstutstillingsprisen med videoverket Vi går ned med stil og engangsgrill.
Voksesmerter, tanker om klimakrisen
Denne filmen startet sommeren 2021. Det ble skapt en protestleir i Repparfjord i Finnmark, Nord-Norge. En leir som ble dannet av Natur og Ungdom og folkeaksjonen Redd Repparfjord etter flere år med motstand. Leiren forhindret etter 100 dager at kobbergruva og et tilhørende sjødeponi ble etablert i fjellet Nussir og Repparfjorden. Et område som er avgjørende for samene som driver reindrift i området. Gruveselskapet Nussir ASA beskriver seg selv som en «pionér i klimasammenheng»; at verden trenger kobber og mineraler for å endre seg fra olje og gass til grønn energi.
Kapitalistiske systemer prøver å selge seg selv som en løsning på problemene de skaper. De erstatter gamle materialer og mineraler med nye materialer og mineraler, uten å ta tak i problemene som kommer av en fri markedsøkonomi.
De fleste av oss synes det er vanskelig å assosiere fremtiden med hendelser som skjer i samtiden. Å foreta seg noe. Å forstå dissonansen mellom retorikken og handlingene til de som er ansvarlige og utviklingen verden går i. Ved å bruke et lappeteppe av bilder, lyd og grafikk, dveler filmen mellom følelsene av håp, frykt og bekymring for fremtiden.
Drevet av to ulike stemmer, en drivende strøm av bevissthet, tilsynelatende fanget i et ekkokammer med noen som poserer som Gud, blir dette et komplekst narrativ som konfronterer oss med hverdagslige tvil og bekymringer. Det stadig økende gapet mellom bekymring og apati. Den forstyrrende motsigelsen mellom hvordan vi snakker om klimakrisen og hva vi faktisk gjør.
Filmen beveger seg mellom en protestleir i Nord-Norge, et klasserom, reinflokker, oljeplattformer og et soverom. Gjennom en undrende tone stiller filmen alvorlige spørsmål og dokumenterer en generasjonsfølelse av bekymring; usikkerheten i tidene som kommer.
Io Sivertsen (b. 1994 in Oslo) is a photographer and filmmaker based in Oslo. She studied photography at The Royal Academy of Art in The Hague and holds a master’s degree from the Norwegian Film School. In 2020 she attended the Canon Student Development Programme at Visa Pour l'Image and became part of FUTURES, a Europe-based photography platform. Her works have been shown at, among others, Eye Filmmuseum and Stedelijk Museum in Amsterdam (Netherlands), The Norwegian Short Film Festival in Grimstad (Norway), Gallery CK13 in Novi Sad (Serbia). In 2022, together with collaborating artists, she won the prize for the video work BBQ & Apocalypse shown as part of the Autumn Exhibition in Oslo.
Growing pains, thoughts on the climate crisis
The film begins in the summer of 2021. A protest camp had been set up in Repparfjord in Finnmark, the northern part of Norway. It was organised by Natur og Ungdom (Nature and Youth) and Redd Repparfjord (Save the Repparfjord) following several years of resistance. After 100 days, the camp prevented a copper mine and a marine landfill from being established in the Nussir mountain and Repparfjord. This is an indispensable area for the Sámi, indigenous peoples living across Norway, Sweden, Finland and Russia. The company Nussir ASA describes themselves as a “pioneer in the climate context”; the rationale for this being that the world needs copper and minerals to change from oil and gas to green energy.
"Capitalist system tries selling itself as a solution to the problem that it creates. Replacing old materials and minerals with new materials and minerals, without addressing the issues perpetuated by a free market economy."
Most of us find it hard to act. To associate the future with events occurring in real time. To grasp the dissonance between the rhetoric and actions of those in charge. By utilising a patchwork of imagery, sound and graphics, this film lingers between the feelings of hope, fear and worry for the future.
Driven by the director's voice, a drifting stream of consciousness seemingly caught in a call and response with an unestablished voice posing as God, it is a complex narrative that confronts us with increasingly mundane doubts and worries. The ever increasing gap between concern and apathy. The disturbing contradiction between how we talk about the climate crisis and what we actually do.
The film travels seamlessly between a protest camp in northern Norway, a classroom, herds of reindeer, oil platforms, and a bedroom. Through its interrogative tone, it raises serious questions by documenting a generational sense of worry; of the uncertainty of times to come.