Foto: Tor Ulstein
Sarah Vajira Lindström (f. 1981 på Sri Lanka) er utdannet innen tekstil ved Royal College of Art og Central Saint Martins i London.
På Vårutstillingen viser hun Lose not an Atom/Dissecting my Food, som består av 133 «mikrocollager». Tittelen spiller på at ingenting forgår, men heller antar nye former og omdannes. Som Walt Whitman oppfordrer naturen til i diktet Pensive on Her Dead Gazing, «lose not an atom».
Lindström har over lengre tid utforsket menneskets forhold til mat. Gjennom Lose not an Atom/Dissecting my Food ønsker hun å løfte tema som ernæring, helse og dietter, planteforedling og genredigert mat. Hun har hentet inspirasjon fra genredigeringsverktøyet CRISPR/Cas9 som opphavskvinnene Emmanuelle Charpentier og Jennifer A. Doudn ble tildelt Nobelprisen i kjemi for i 2020. Med denne gensaksen kan en nå mer presist og effektivt forandre DNA hos dyr, planter og mikroorganismer, og den brukes stadig mer innen fremstilling av mat. Dette er med andre ord et felt fylt med etiske problemstillinger.
I arbeidet har Lindström dissekert og undersøkt sin egen mat og dokumentert den med et digitalt mikroskopkamera. Fotografiene av matdelene har hun printet ut, klippet i og satt sammen til nye former. Prosessen kan leses som en leken tolkning av hvordan man med gensaksen nå kan klippe og klistre i arvemassen.
De nye organismene er antropomorfe i sitt utseende. En slags flørt både med signaturlæren – den pseudovitenskapelige læren om at planter skulle ha helbredende egenskaper ut fra hvilket menneskelige organ de lignet på (likt helbreder likt, eller simila similibus curantur på latin) – og Carl von Linnés seksualsystem for planter.
Sarah Vajira Lindström (b. 1981 in Sri Lanka) is a textile artist educated at Royal College of Art and Central Saint Martins in London.
In the Spring Exhibition, she presents Lose not an Atom/Dissecting my Food, which consists of 133 “microcollages.” The title refers to the fact that nothing that happens remains the same, but rather takes new forms and transforms. As Walt Whitman urges nature in his poem Pensive on Her Dead Gazing: “lose not an atom.”
Lindström has been researching the human relationship with food for a long time. Through Lose not an Atom/Dissecting my Food, she attempts to raise issues such as nutrition, health and diets, plant breeding and genetically edited food. She has drawn inspiration from the gene-editing tool CRISPR/Cas9, which Emanuelle Charpentier and Jennifer A. Doudn was awarded the Nobel Prize in Chemistry in 2020. With these genetic scissors, one can now – more precisely and efficiently – change the DNA of animals, plants and microorganisms, and it is increasingly used in the production of food. To put it shortly, this field is challenged by many ethical issues.
In her work, Lindström has dissected and examined her own food, as well as documented it with a digital microscope camera. Afterwards, the photographs of the food parts were printed out, cut and assembled into new forms. The process can be read as a playful interpretation of a method for gene editing – it resembles using gene scissors to cut and paste genetic information.
The new organisms are anthropomorphic in appearance. A sort of flirtation with both the doctrine of signatures – pseudoscience stating that plants resembling various parts of human organs would have healing properties for those body parts (‘simila similibus curantur’ in Latin, which means ‘let like be cured by like’) – and Carl von Linné's sexual system for plants.